Strontium
Startside Opp Artsinformasjon Akvariebygging 4100 l akvarium Galleri Div. om fisk Div. om koraller Oppstart av akvarium Vannkvalitet Sand og stein Utstyr Akvarielys Glass Rørmontering Plagsomt For varmt vann Fotografering Linker Search Butikken ACRO Marinakvariet

 

 

Strontium (Sr2+)og saltvannsakvariestikk

Mye av denne artikkelen er hentet fra litteratur i bøker og på nettet. Som hovedkilde er: Randy Holmes-Farley. Strontium and the reef aquarium. Advanced aquarist’s online magazine. Volume 11, isuue 20. Nov 2003.

Innledning

Strontium tilsettes i en rekke korallrevsakvarier i Norge. I litteraturen i bøker og på nettet har imidlertid sporstoffet blitt omtalt som et svært nyttig supplement, mens andre beskriver Strontium som rene giften!

Disse motstridende meningene har nok oppstått pga manglende vitenskapelige studier på strontiummangel i akvariet samt en rekke mer eller mindre anekdotiske beskrivelser av "hvor bra det var for karet mitt…"

Både Strontium, magnesium og kalsium er strukturelt og kjemisk nokså like grunnstoffer. På denne måten kan de interferere (blande seg inn i) hverandres "oppgaver" i et korallrevskavarie. Strontiumionet er nokså stort, ca 13% større enn kalsiumisnet og 70% større enn Mg-ionet.

Strontium i sjøvann

Strontium er det 5. vanligste positivt ladde ion i sjøvann etter natrium, kalium, magnesium og kalsium. Konsentrasjonen i sjøvann ligger på 8 ppm (parts pr million). I sjøvann er Strontium delvis fritt i vannfasen som ion, delvis bundet til andre substanser som Strontiumsulfat (SrSO4), Strontiumbikarbonat og Strontiumkarbonat (SrHCO3- og SrCO2), Strontiumfluorid (SrF+), Strontiumborat (SrB(OH)4+, Strontiumhydroksid (SrOH+).

 

Dyr som bruker Strontium i havet

Acantharia er en encellet organisme som lever i de øvre vannlagene i havet. "Skjellettet" er oppbygget av Strontiumsulfat. I akvariet er det mer tvilsomt at disse organismene finnes da de vil bli skummet ut nokså raskt. Brukes sjøvann som vannbytte-vann er det jo en mulighet og strontiummangel kan da bli en realitet.

Radiolara er en annen gruppe små dyr som bruker strontiumsulfat som lagres inne i cellevæsken i små blærer. Funksjonen til disse blærene er usikker, men mulig som et forsvarssystem mot predatorer.

Gastropoder (snegler) benytter seg også av strontium og synes nødvendig for korrekt skjelettdannnelse samt at dyret opparbeider seg en stillingssans/balansesans for dermed korrekt svømming.

Cephalopoder bruker strontium også for å utvikle en normal stillingssans/balansesans.

Koraller / kalkalger. Det er velkjent at dyr som danner skjelett dvs. kalsifiserer, legger strontium inn i skjellettet under byggingen. Spørsmålet er om dette bare er tilfeldig ved at strontium likner kalsium kjemisk og dermed ved nærmest en feiltakelse blir inkorporert i skjellettet. En annen mulighet er selvfølgelig at strontiumet har en funksjon, for eksempel at strontium er en viktig faktor i kalsifiseringen med kalsium og karbonat. Dette vites ikke sikkert. En siste mulighet er at korallen ser strontiumet som et giftig stoff og blir kvitt det ved "å legge det vekk" i skjelettet. Man vet at strontium også blir inkorporert under kalsifiseringen som skjer abiotisk (dvs. der det ikke er levende dyr som kalsifiserer).

Trenger koraller strontium?

Som man skjønner av ovennevnte lesning er svaret på dette noe usikkert. Man vet ikke helt hvorvidt korallene er avhengig av strontium for å leve godt og lenge. Kjente akvarister med stor tyngde har sett at strontiumtilsetninger i akvariet har gitt betydelig økt vekst av koraller, i sær akroporaer (J. Sprung). Den første akvarist som beskrev og vekst av koraller ved strontiumtilsetning var Peter Wilkens. Men dette er ikke vitenskap. Kun enkelthistorier. Det finnes ikke vitenskapelige studier hva som skjer med kalsifiseringen ved strontiummangel. Det finnes imidlertid studier som viser at hvis strontium tilsettes i konsentrasjoner høyere enn naturlig sjøvann, vil strontium i større grad inkorporeres i skjellettet til korallen. Studiene sier ingenting om hvorvidt naturlig mengde strontium i sjøvann er viktig for korallene. I korallen Galaxea fasicularis har Clode og medforfattere (2002) sett strontiumopphopning i slimhinnen som et stoff som nøytraliserer glykoproteiner. Forfatterne av dette studiet tror at nettopp dette tillater en raskere kalsifisering med kalsium og karbonat. Dette skjer fordi kalsium nå lettere kan befinne seg i høyere konsentrasjon nært der kalsifiseringen skjer. Og dermed er dette den første forsøket på å forklare at strontium kan være en viktig substans for å lette kalsifiseringen og dermed bygge opp skjelettet til korallen.

Vil svært høye Strontiumverdier være giftige?

Enkelte studier har vist at noen dyr kan bli syke og dø av for høye strontiumverdier. Bl.a. er det sett dødelig dose hos en krabbe ved konsentrasjon 38 ppm, dvs ca 4 ganger høyere enn normal verdi i sjøen. Ellers er det sett svært liten skade ved relativt høye doser strontium i de få studier som foreligger.

Strontium og korallrevsakvaristikken - konklusjon

Det er gjort studier på konsentrasjoner av strontium i flere akvarier. I enkelte av disse var det tilsatt strontium, i andre ikke. I enkelte akvarier som ikke hadde får tilsatt strontium på flere år, hadde allikevel verdier over 8 ppm. Forklaringen er at en del saltmiks inneholder nok (mer enn nok?) strontium. Ved regelmessige bytter av vann opprettholdes strontiumverdiene. Tilsvarende vil en del fiskefor inneholde strontium. En annen hyppig kilde til strontium er de kjemikaliene vi bruker for å høyne kalsiumnivået. Korallgrusen brukt i kalkreaktoren er et eksempel. Div. kalsiumkloridtilsetninger kan også inneholde strontium. Les på boksen! Til og med kalkvann vil gi noe strontium ut i vannet.

Konklusjonen på dette er etter min mening at man ikke bør tilsette strontium uten at man vet verdien i sitt eget kar. Dels fordi det koster penger, dels fordi det kan være mer enn høyt nok fra før og dels fordi man egentlig ikke vet om strontium er viktig for de marine dyr. Strontium kan måles med testkit, for eksempel fra Salifertâ eller Seachemâ . Sørg for å ha verdien omkring naturlig sjøvann – dvs ca 8 ppm, hvis man i det hele tatt bryr seg med det!! Regelmessige vannbytter vil jo gjøre susen uansett.